Sildrepissa tidene

[Tore Slettengen]

NR1

Sildrepissa Tidene...?
Av Tore Slettengen.

Det finnes sikkert en del som lurer på hva Sildrepissa Tidene egentlig er og hva vitsen er med det hele.
Har sjøl lurt mye på det, og svaret er muligens at hele meg liksom ikke passer helt inn i det folk vanligvis ser for seg i et forum som detta.
Så jævlig spesielt er det vel ikke, jeg har fått en fantasi, og er ikke redd for å bruke den.....liksom...?
Sildrepissa Tidene er en slags piratavis, den oppsto av seg sjøl på gamle goe GG uten å spørre noen om hverken lov eller råd.
Behovet var kansje mest å få en slags kontenuitet i en del av det tullballet som bare oppsto og ble spredd utover før SPT, og ikke var det nødvendig å forklare innledninga på nytt hele tia heller!
Og så er det persongalleriet da, hvorfor har jeg liksom finni det nødvendig med flere slike karakterer...?....jo altså, jeg veit egentlig ikke!
Den ene diffusen etter den andre har liksom oppstått av seg sjøl fordi det fantes et temabasert behov......unntatt Frøken Bærgliått Tasterud da.....hu er kjønnskvotert inn for å mjuke opp litt, og tilføre et ellers mannsdominert galleri litt gåtefull kvinnelig kløkt!
 
Sildrepissa-redaksjonen har nå fått nytt hjem og nye lokaler her på Sildrepissa's venner, vage og diffuse planer om egen blogg bytta plass med et forum for alle som er gla i Sildrepissa!

Redaksjonen.
Redaktør Tørre Jamnfelt, mannen bak de skarpeste artiklene om feks Melker Rognerud m/m, lever hele tia under trusselen om redaksjonskupp (fra bla Slarve Tottengen), er litt småkynisk og nedlatende til medarbeidere som Frøken Tasterud (litt) og Frittjåff von Derbaksmell (mye) (også Slarve Tottengen (veldig mye) som står litt uttafor redaksjonen (og gjærne vil inn, mest for ramp) pluss andre oppdikta personer i galleriet, dog ikke like kynisk til uavhengige skribenter utenfor redaksjonen (med unntak av Tottengen) som feks Villi Nikkersen (det med Nikkersen er foresten fordi Nikkersen ikke er like høflig og snill hele tia.)

Smygende journalist Frøken Bærgliått Tasterud, beintøff og rettferdig småkarslig kvinnfolk i godt voksen alder og beskjeden framtoning som ikke står i stil til tempramang og råskap........Red's hemmelige stelt-våpen!

Frittjåff von Derbaksmell, journalist på nåde, en småforvirra personlighet med enkelte, skjeldne og overaskende klarsyn, parrykkdyrker og fritidsfilosof av både yrke og legning, finner ofte grunn til å re-teste vedtatte saker og ting som......tja...?.....feks tyngdeloven!

Villi Nikkersen, freelance, uttaler seg skjeldent spesielt taktfullt og er aldri langt unna en Kongsberg-Remington cal 12!
Hater Melker Rognerud, settefisk, regulanter, demninger og turbiner......stjal i sin tid en lastebil med sukker og tippa hele skiten over kanten på Løpspissrotsjø-demningen rett over turbininnsuget uten at Kaplan-turbinen tok den skaden han så indelig håpa på.
Forundringa vart stor neover langs elvebredden i Hagledalen den kvelden; "Elva smaker akkurat som kaffedocktor uten kaffe og sprit gitt", sa en framtoning til en annen der døm sto å fiska i halvmørt'n, og kompisen som var av det stikkordorienterte slaget la etter en kjapp smak, beina på nakken over jordet for å hente de manglende inngrediensene på flekken......ringte til naboa gjord'n også, og snart var det full fest nedved elvkanten.....praktiske folk dissa Hagledøla!
 
Ideen nå er å legga inn så mye som mulig av det gamle, virker kansje litt dumt, men det ville være dummere å starte på nytt eller liksom prøve å glømme det......akkurat det trur jeg ikke går heller foresten, for det har liksom festa seg litt!

"Skiltmaler" og generell data-mani-pulator løst tilknytta redaksjonen er foresten Gønner Bling.........takk Gønner!

Sånn, da takker jeg for meg og lar resten av gjengen i Sildrepissa Tidene overta!

Sildrepissa Tidene's nye lokaler.

[Tore Slettengen]

NR2. 6/9-06.
 
Red. Tørre Jamnfelt.

Melker Rognerud, sjefsstryker og overallmektig øvre makt ved Ørettkumm nr.1-2-3 og 4 på Tørrbekken Fiskestutteri sier i ett brev sendt med misslykka brevdue midt i småviltjakta hvor han gir Sildrepissa elveeierlag det råd angående Sildrepissa's ve og vell, att minstemålet på ørett bør økes til 40cm.
Videre ser han ikke noe problem med det att noen få selvutnevnte "bedrevitere" kommer med "hysteriske og kjærringaktige" bekymringer om uttaket av større "såkalte gytefisk" fra Sildrepissa, da den elva ikke er liv laga som selvreproduserende fiskeelv for alt i væla da envær idiot må forstå att uttaket av gytefisk er altfor stort til att det kan gå ann!
Videre sier han att uttaket av fisk fra 3-4000 fritidsfiskere som hver tar med seg i snitt ca 15 Øretter pr år ikke har noen som helst betydning for Ørettstammen da denne er og betrakte som "Put-and-take fisk" i alle fall og ikke har igjen ett halmstrå av genetikk til felles med det opprinnelige ur-utsprungelige og orginale arvematrialet som svømte rundt der i samtia til Gro-magnonmannen og hans kone Gydhild.
Han sier også med ett samla forsv...eeh...statsansatt forskervesen i ryggen att landets lekelystne millitære må få lov til nettopp det....å leke på asfalterte gytegrunner...og att de foresten gjerne må få lov og asfaltere hele elvebunnen på langs da dette ikke har noenting og si fordi kraftselskapet alikevæl har tenkt og tømme elva for vann til neste år for en gang for alle og få fokuset bort fra de utrulig elendige fisketrappene som bare står der og pøser ut kilovatt på kilovatt til absolutt ingen nytte i det hele tatt!
"Folk må forstå att naturen er ett utrulig komplisert regnestykke og gjøre mest mulig penger på, og att snaue 3-4000 fritidsfiskere hvorav bare en brøkdel sokner til komunen lett kan legge om intessa til Frionorfisk, lommetennis og bakgårds-golf så lenge vi putter nok valium i drikkevannet"!
Det sto også noe som ligna "rør ikke fiskefella mi", "lobbyen er mitt kall" og "gjør som jeg sier hvis ikke skal jeg denge...eller vrenge rompa...eller pumpa di"(?), men dette er ikke helt sikkert da blekket hadde flytt litt ut i dueblod.

Brevet er unnertegnet: Deres Melker Rognerud.
Ps-Hvordan smakte Cognac'en?

Dette brevet kom Jurnalist Bærgliått Tasterud i hende etter ett særledes vellykket hagleskudd på ett jorde rett bortafor stavkirka i Sildrepissa mandag kveld.
Da frøken Tasterud møtte opp på trammen hjemme hos Rognerud tirsdag morgen for og få noen kloke og oppklarende ord om brevet, utrykte Rognerud etter og ha lest igjennom stensil-kopien av det, att han benektet etthvert kjenskap til det og mente att brevet var forfalsket av C&R-tilhengere og det som værre var!
På spørsmål om hva værre var sa Rognerud noe som minte veldig på "tyttebærklappere" før døra smallt igjen med ett brak,....men det kan det da ikke ha vert....for sånne finnes det jo ikke....?

[Tore Slettengen]

NR3. 29/10-06.

Red. Tørre Jamnfelt.

Bergliått Tasterud har siden nedskytinga av brevdua fra Melker Rognerud nå alltid med seg hagle på jobb, men siden da har nok postgang pr due blitt ansett som en litt for åpen linje og til tross for flere hundre nedskutte potensielle brevbærere fra Tasterud og et par ikke navngitte entusiaster i Hagledalen nordøst for Sildra-sentrum ikke resultert i annet enn haugevis av middagselskaper med masse rødvin til.
Frøken Tasterud har imidlertid ikke gitt opp sin kreative og oppfinnsomme søken etter innsyn i det mørklagte liv og leven til Melker Rognerud, og har i kraft av og være en heller grå mus som ingen legger merke til.....selv om hun skyter duer med hagle midt på byens torg, klart og smelte så til de grader inn i Rogneruds nesten uanstendige nærhet at dassdøra en gang smallt igjen bak begge to!
Trass slike ubehagelige opplevelser har ikke frøken Tasterud latt seg skremme bort fra sin etterhvert for henne, hellige gjærning og vi kan nå med nesten hemningsløs iver fortelle at hennes standhaftighet har båret frukter....store frukter!
Ikke bare har hun avdekket et nesten svetteutvekslende nært forhold mellom Rognerud og personer i styre og stell av komunens kansje viktigste turistmål Sildrepissa, men hun har også avdekket opptil flere av Rogneruds tentakler rett inn i de av statens kontoer for såkalte "Avbøtende tiltak" bygsla på en heller pro-forma skadeerstatning for hærverk forbundet med kraftregulanten og forsvarets bærsjærkgang i økosystemet i og rundt Sildrepissa!
Rognerud og det frøken Tasterud litt tvilsomt kaller "hirden" hans har ikke bare smellt igjen dassdøra bak den fra naturens side godt kamuflerte journalisten, men også dørene til møtelokaler der blandt annet en snurrebartprydetOberst Bartelomeus von Derr Schmell fra forsvarets semioffentlige tjeneste U.Ø.U.H. (Frøken Tasterud har forgjeves prøvd og avdekke hva denne tilsynelatende hemmelige forkortelsen står for, men har ikke lyktes....Hun foreslo med en skjærelignende kvitrende latter at det måtte stå for Uten Ører Uten Hjærne, men det ble forkastet av meg som en litt heller barnslig spøk......selv om det faktisk senere viste seg og stemme!)
Regulantens utsending Wattson Kraftstrøm deltok også ikke overaskende i møtene og slo til og med så hardt i bordplata at Oberst von Derr Schmell ved flere anledninger fikk demonstrert virkningen av granatsjokket han fikk på Gjørstadmoen i 1989.
Grunnen til de hardslående argumenta var Kraftstrøms sinne over alle de kilowatta som randt fullstendig bortkasta gjennom fisketrappene i Sildrepissa.
Diverse såkaldte "tyttebærklappere" som hvisnok skulle ha brydd seg fært med "saker døm ikke hadde med" på forumet til Sildrepissaguiden, ble hengt ut og gjort narr av på noe som etterhvert som linjeakkevitten glei ned ble mer og mer barnslig måte.....spesielt Slarve Tottengen og Jobein Bælg fikk ikke helt uventa passet grundig spraylakkert av spyttsprut fra lattersalvene!
Referat fra møtet er like lite innholdsrikt som det er kort, men her kommer det.
Rognerud: "Det må settafisk til for og løse problemet....settafisk er løsningen på alt!"
Kraftstrøm og von Derr Schmell i kor: "Vi er helt oppe i ganen på deg når det gjelder at settafisk er mer enn nok avlat fra tullinga på Tinget til dissa helsikes tyttebærklappende stangveiverne oppi Sildrepissa Rognerud......kan vi begynne å drekke på årtlig nå?"

[Tore Slettengen]

NR4. 1/11-06.

Red. Tørre Jamnfelt.

En påtvunget bekjent har etter et lengre rekonovalisentopphold pga en lei skrittsoppinfeksjon som gikk til de grader langt og tilslutt omslutta det meste av den for han unike hjærnen han er så stolt av stakk innom redaksjonen med et løst knippe ideer.....mye inspirert av den pågående debbatten om Sildrepisselvas ve og vel.
Jeg, i kraft av og skulle være en upartisk part i saken har (desverre) ikke noe annet valg enn å trykke det! (hele elendigheta!)

Morn!
Jeg, Frittjåff von Derbaksmell, parrykkdyrker og fritidsfilosof (forøvrig ikke i slekt med Oberst Von Derrrsmell) har i kraft av mitt makeløse intelekt kommet fram til flere imponerende løsninger på settafiskproblemet!
Mye ville blitt gjort hvis fettfinneklippinga av disse i barndommen ulykkelig låtta og sterkt missforståtte kumm-fiskene rett og slett ikke ble utført!
Kun en IQ-kontroll ville da avslørt at det var settefisk det var snakk om!
Dessuten ser jeg åpenbare feil ved dagens settefiskanlegg....alle er uten unntak feilplassert!
Tenk hvor logisk det ville vært med settefiskkummer stående oppetter langs den aktuelle fiskeelva slik at det bare var å dra ut proppen, og vips.....så flommet hele hærligheta rett ut i elva!
Dagens fisketrapper ser dessuten ut til og fungere svært dårlig!
Dette er absolutt ingen fordel for de stakkars fiskeoppdretterne som tappert sliter seg opp og ned adskillige trappetrinn i den perioden regulanten ofrer kilowatt på kilowatt med mer vann i fisketrappene for og bedre oppgangen av gytefisk til fiskefellene!
Mitt forslag er følgende:
Lag en vinklet innsnevring av betong på tværs av elva litt nedenfor dagens to dammer og plasser en gigantisk fiskefelle med oppsamlingskurv og heisekran direkte til strategisk plasserte strykekummer!
Eventuelle bekymringer om de få settefiskene som havner i strykekummen er nå ikke lenger relevant fordi fettfinna faktisk er der, og at det derfor er for villfisk og regne!
En egg og melkeblander plasseres så i en armlengdes avstand fra strykekummene, og de ferdigblanda arveanlegga pumpes derifra og rett til de allerede nevnte settefiskkummene!
(Her gjør jeg et lite opphold i min geniale revurdering av settefiskproblematikken for og ta Sildrepissa Tidene's tilsynelatende alt annet enn utskremte jounalist Bergiått Tasterud i nærmere ettersyn.....Hmm, hun er i sannhet en lekker sak!)
Jeg har i kraft av mine teoretiske erfaringer angående Torskeoppdrett i Mjøsa pga alt garnityret som gror rundt sjøen (poteter og gullerøtter), stor kompetangse om temaet fiskeoppdrett!
Det at jeg i tillegg også er vel bevandra i spalting av øl-atomer med rein tankekraft og pr i dag har kommet så langt at jeg klarer og utløse høye og kraftfulle rapelyder i tomme lufta flere meter over hodet på meg selv så glassrutene singler, setter meg i en særstilling som er intet mindre enn skandaløst hvis det blir stående ubenyttet!
Derfor er jeg en smule forbæuset over og få den etterhvert berømte døra til skjølve settefisk-kongen Melker Rognerud smellt så hardt igjen mitt i flæisen på meg så hele parrykkproduksjonen blafret under ett forsøk på og insiminere mine ideer direkte på ham under fire ører!
(Kan det være snakk om såret yrkestålthet tro...?)
Nok om det....nå skal jeg ta en nærmere titt på frøken Tasterud som gjør seg uimotstålig i sine lett gjennomskuelige forsøk på å overse min for henne antakeligvis blendende nærhet......straks tilbake med mer gullkorn!
----------------------------
Red: Nå må jeg avbryte for og redde det som er igjen av fritidfilosof'en fra frøken Tasteruds klør....noe som foresten ikke er helt lite komisk, da Frittjåff tidligere på dagen uttrykte sterke og nesten uanstendige følelser og fysiske reaksjoner for journalisten.... siste rest av den fysiske reaksjonen er foresten akkurat iferd med og forsvinne i et...tja kereatinbasert inngrep mot midtre deler av den spebygde parrykkdyrkerens framtoning....oi oi, nå haster det!
---------------------------
Kom over noen bilder fra den tia da Frittjåff von Derbaksmell's retesting av tyngdeloven var i sin spede begynnelse.
Testfallene ble da gjort med å slippe seg selv og eplet nøyaktig samtidig fra først epletreet i forgrunnen på første bildet, og siden fra hustaket i bakgrunnen.
Fritidsfilosofen sleit fært med både synkoniseringa og tidtakning....det ble simpelhen for mye for en mann!
Han engasjerte en nabo og ivrig forsker på eplebrennevinet Calvados av den hjemmegjorte typen Oskar Gonzales De la Hoya el Rassmussmussen (Ja.. det skrives faktisk sånn, med to s'er i rass'en og hele fire s'er i mussmussen, det Spanskklingene i midten var mest for pynten og Calvadosen's skyld....det tok seg så mye bedre ut på flaskeetikketten!)
Testhøyden ble for liten hjemme på tunet til tross for ei hjelpende hånd med tidtakninga, og låvetak, gårds-siloer og til slutt kornsiloen på Hamar ble tatt i bruk. (Sistnevnte da med en madrass under.)
Etter tredje forsøket fra kornsiloen gav fritidsfilosofen opp forsøka uten og ha kommet fram til noen ny konklusjon på grunn av ringelyder i øra og det faktum at han ikke klarte og gå trappa lenger.
Bildene, og historia som ligger bak gjør meg litt bløt, og selv om jeg egentlig har lyst til å glemme hele denne dagen trøkker jeg det ut til ære for alle tvilere av tyngdeloven.
Send også en tanke til Oskar Gonzales De la Hoya el Rassmussmussen som for tilværs sammen med ett gigantisk hjemmebrendtapparat for noen år tilbake....han var ett utprega gjør-det-sjøl-menneske, og det var helt i tråd med hans livsfilosofi at han spredte aska si sjøl!

Frittjåff med ett av sine første testepler. (Legg merke til at Frittjåff kalte seg Herodles Newt på den tia....sikkert litt mer forskersvung i det enn Frittjåff von Derbaksmell...?)


Frittjåff og testeplet sammen med Oskar Gonzales De la Hoya el Rassmussmussen.
(De knuste brilleglassene kommer av at Oskar sto litt for nære testobjektene under ett av forsøka.)

[Tore Slettengen]

NR5. 4/11-06

Red. Tørre Jamnfelt.

Forslaget til Slarve Tottengen fremlagt i et innlegg på Sildrepissaguiden i hyssingen "Sildrepissa er pjusk", om at et par ledegjærder opphengt i pontonger er en mulig løsning på ivertfall en del av problemet er her framført i en blyant og papir-rapsodi sterkt preget av smertestillende midler av vår kjære og nyutnevnte journalist Frittjåff von Derbaksmell. (Hadde ikke samvittighet til og ikke tilby ham en dårlig betalt jobb som tort og svie etter nærkontakten mellom frøken Tasteruds sylkvasse klør på det som er igjen av hans edle deler.....unnskyld alle sammen!)
Vel....enten jeg vil eller synes jeg må, her er Frittjåff's tegning og kommentar:

Morn igjen!
Etter at mitt åsyn streifet tilfeldig innom dette som må være de stakkars enfoldiges forum Sildrepissaguiden, ble jeg nok en gang overasket av hvordan ganske gode ideer kan dukke opp i selv de mest tåkelagte hjærner.
Siden denne Tottengen sikkert er like dårlig til å tegne som han er til å skrive gramatisk korrekt ser jeg det som en plikt og konstruere en nøyaktig arkitektonisk korrekt plantegning av ideen.
Plantegningen er klar til bruk ved bygging av hærligheten og kan kjøpes av meg da jeg sårt trenger midler til plastisk gjenoppbygging!

Min ferdige plantegning som forfinet og tydeligjorde en heller tåkeaktig og diffus ide til et mesterverk!

[Tore Slettengen]

NR6. 6/11-06.

Red. Tørre Jamnfelt.

Den 98 år gamle Ever Willi Skråtten fortjener en smule oppmerksomhet i et organ som dette, han er mannen bak oppsiktsvekkende oppfinnelser som:
Porsjons-snuspakker til elg for utlegging i terrenget, og salt og pepperpatroner til bruk i haggelbørse kaliber 12, begge for smaksetting av elgkjøtt i god tid før elgen faktisk blir skutt under jakta.
Disse to oppfinnelsene slo ikke veldig godt ann hos dyrebeskyttelsen og produksjon i større skala ble skrinlagt på grunn av manglende midler, men oppfinnern opprettholdt en liten produksjon til eget bruk, noe som førte til en del overaskende smaksoplevelser for områdets elgjegere.
Ei høyspent sjokkvekkeklokke til lydløs bruk under primert årrfuggellek, men også brukbar til å kaldstarte kronisk trøtte folk til fullt firsprang ellers i hverdagen så dagens lys en gang på 50 tallet og ble faktisk en stor hit som førte til at han i oppfinnerovermot skada seg stygt under utprøving av ei selvskuddskasse kal 22 for smågnagere og mista et øye. (Det litt komiske her er at avtrekkermekanismen faktisk var en helt vanlig musefelle!)
Den neste oppfinnelsen gikk bedre og et stålmunnstykke med skråtak for krumpipe uten lokk for innbitte fiskere i silregn var snart allemannseie for alle piperøykende fiskere, avbitte pipeskaft og vasstrøkkin tobbakk var siden en saga blott.
Bensindrevet kjølevifte for fiskehatt, med innebygd krok og knivsliper var neste store satsing.
Hele stasen veide 11 kilo med full tank og ble aldri noen stor hit, mye på grunn av at kombinasjonen tung motor og halvbløt filthatt som gjorde både oppfinnern selv og ett par lettlurte testpersoner under sterk påvikning av oppfinnelsen under, skalla i prosessen.....dette var ikke noen god reklame!
Kullfyrt toddy-kanne med foret sugeslange i bæremeis for ispilkere var neste.
Den bygde på en gammal mopedtank med en liter i reserve til hjemturen og hadde til tross for en lei tendens til og eksplodere, mange ihuga tilhengere og gav penger nok i kassa til neste store og tidsmessig krevende oppfinnelse.

Denne oppfinnelsen bygger på et kombinert lokke/skremmehønn med pnaumatisk gummibælg som med hjelp av fire små orgelpiper og en genial justeringsenhet som kan imiterere nær sagt alle dyrelåter og alskens styggedom som finnes.
Du kan feks kan skremme bort andre fiskere fra gode fiskeplasser ved og imitere feks bjørnebrumming. 
Som om ikke det er nok så er den helt utrolig glimrende til å tiltrekke seg praktisk talt alt jaktbart vilt!
(Beklager kvaliteten på bildene, de er Ever Willi Skrottens egne og har bleknet en del med åra!)


Her sees oppfinnelsen påmontert en fiskestang for bortskremming av uønskede elementer i fiskeelva.


Og her er oppfinnelsen montert på oppfinnerens eget favorittvåpen, en Webley & Scott kal 38. (Hanen på revolveren brakk og falt av under ei skuddveksling som fulgte i kjølevannet av ei misslykka tjuvakt på hare, mellom oppfinneren og lensmannen i Gol på slutten av 70 tallet.)

[Tore Slettengen]

NR7. 7/11-06.

Red. Tørre Jamnfelt.
 
Jeg kom akkurat tilbake fra det jeg trodde skulle bli en hyggelig kveld med foredrag av Pål Krogvold om "Ørettfiske på Kola", på Kjonerud gård i Ottestad rett utenfor Hamar!
Jeg må si jeg rakk og bli ganske amper over dårlig oppmøte og ikke minst over det at selve foredragsholderen Pål Krogvold ikke dukket opp engang!
Onde planer om hevn i form av et sylkvast innlegg her på Sildrepissa Tidene både mot Krogvold og alle impliserte forma seg i en solformørka skalle som i neste øyeblikk plutselig ble klar over hvor trang den skallen var.....det er jo tirsdag i dag.....foredraget er ikke før i morra!!!

Hadde det enda slutta der!
Men neida, jeg rakk i tia før lyset kom på desverre og gjøre litt skade!
Så derfor ber jeg ber om uforbeholden unnskyldning til den trivelige gjengen med gamle damer på vei til håndtverkskveld med kaffe og småkaker som jeg noget bryskt bortviste fra foredragslokalet med tildels sterke ord som:
"Pell dere vekk kjærringer, og ta med dere sysakene.....her er'e skikkelige folk som ska væra i kveld!", og "Ikke grin, jeg kan da ikkeno for atte dere er senile!"

Unnskyld så meget!
Mvh; Tørre Jamnfelt.

[Tore Slettengen]

NR8. 8/11-06.

FREMTIDENS FISKEELV.
Framsynt artikkel skrevet av Frittjåff von Derbaksmell.

Morn!
Siden mitt eksepsjonelle gangsyn gir meg muligheten til å glane langt inn i framtia ser jeg det som en plikt, for ikke å si misjon, og opplyse andre om det jeg ser.
Dette vil spesielt glede settefiskens venner som i ei årrekke har satt ut 60 tonn med settefisk i Hedemarks hovedvassdrag uten egentlig og vite om det nytta stort.
Fra et ståsted i en annen dimensjon kunne jeg overvære samtaler til fornøyde fiskere langs bredden av Sildrepissa.
Spesielt fornøyelig var det og legge øret inntil en samtale mellom to av settefisken ivrigste motstandere og generelle bråkabøtter, nemlig Slarve Tottengen og Jobein Bælg.

Referat med komentarer av undertegnede.

Bælg: "Har'e blitt no på deg i dag'a Slarve"?
Tottengen: "Næææ, fire floymerker og en radiofisk,......ikke ei fettfinne å se.....og det er da bra"!
Bælg: "Bra....hvordan da"?
Tottengen: "Jo serru....ingen liker og bli påmint om det som en gang var bedre, fettfinner på fisk gjør meg bare deprimert"!
(Legg her merke til at synet av fettfinner faktisk gjør Tottengen deprimert....dette er et viktig argument for settefisken!)
Bælg: "Ja det har du sannelig rett i, siden gjenmuringa av fisketrappene i 2009 og forsvarets utvidelse av øvingsområdet helt opp til Storsjødammen året etter har synet av ei fettfinne nesten fått meg til å grine"!
(Ja, se her.....her har tydeligvis også Bælg innsett at fettfinner ikke hører hjemme på fisk i regulerte vassdrag, fisken må jo reguleres den også for å stå i stil med resten....lyset ser endelig ut til og ha gått opp for disse to diffusene!)
Bælg: "Næ'men har du sett på makan....der kommer det jaggu en nyklekt Leptobaetis Svedovulgaris.....har millionsatsinga på mutert insektoppdrett endelig bært en frukt og nå'a"!
Tottengen: "Ja harru sett.....forsetter det sånn kan vi om et par hundre år fjærne de automatiske pelletmarskinene oppetter elva og slippe de hersens pelletsene i åpne lommer og neover nakkegropa"!
(Her sporer jeg enda mer opptimisme for framtia.....det er innlysende at fremskrittet har satt posetive spor i disse to katastrofetenkerne!)
Tottengen: "Ska vi vasse over på andre sia og se om det skjer noe der Jobein"?
Bælg: "Ja, men vent litt'a....jeg må få på meg støvla først, det er jo tross alt ganske djupt akkurat her"!
Tottengen: "Tenkte ikke på det jeg, er jo så vant med og hoppe over fra stein til stein...jeg må jo ha støvler jeg også"!
(Her er den for disse to tredje bastion gruslagt....regulantens politikk om og gjøre elva mer tigjengelig for folk flest og samtidig klaske kraftmangelflua grundig ihjæl har gitt frukter.... to fluer på en gang....genialt!)
Bælg (senere på kvelden): "Fadderullan....jeg ser ingenting jeg.....fosforlyset fra elva blender meg...og jeg har glemt solbrillene"!
Tottengen: "Du kan få låne reservebrilla mi, men fort deg og få døm på......det er ikke sunt og gå uten"!
(Her oppleves fordela med ei fosforopplyst elv på nattetid med all tydelighet, og det er ikke nødvendig å si noe mer!)
Tottengen: "Dø Jobein......er'e farli å eta fisk med to rasshøl"?
Bælg: "Ikke hvis du ikke har noe imot og få det sjøl"!
(Her er det tydelig at naturintressa ikke har lidd noe som helst overlast til tross for disse to karenes nesten selvdestruktive påstander om det motsatte under tomannsdebbatter døm imellom før om åra!)
Tottengen: "Får du ikke lyst til og dra hjem til kona når du ser månen skinne så fint i den grønne skya over Grafjellet Jobein"?
Bælg: "Jo,...jeg tenkte akkurat på det....hade"!
(Sukk...)

 

Jeg håper at mitt referat fra mitt innsyn i framtia beroliger de som kansje først og fremst i dag blir plaga av all spalteplassen som i dag går med til overdramatiseringen av det som nå alle kan se takket vere meg, mitt selvopplevde framtidssyn og logiske betrakninger, er bare viss-vass!

Mvh: Frittjåff von Derbaksmell.

Red.
Tillegg til artikkelen over.

Frittjåff's turer til framtias Sildrepissa resulterte i enda et bilde mentalt fremkalt direkte på fargekopieringspapir festa til pannebrasken med fire tegnestifter under en kjemisk fremprovosert tredøgns-søvn.
Det vi kan kalle negativet festa seg til hjærnebarken under et mer opprivende dypdykk enda lenger inn i framtia enn det første, og tross alt ifra lovord om penger til grove trusler var ikke mediumet til å begynne med villig til å si annet enn at Sildrepissafiskeren står ovenfor tildels alvorlige fysiologiske forandringer som ikke akkurat bidrar til tiltrekningskrafta på det motsatte kjønn........."Ja'ha, akkurat som om DET kan bli noe værre liksom", sa jeg, men det var før jeg så bildet!
Som praktiserende heteroseksuell (iværtfall en gang i blandt når jeg veldig er heldig), kan jeg ikke akkurat påstå å være noen kjenner av hva damene tiltrekkes av (annet en at jeg synes noen av døm har en forferdelig dårlig smak), men da jeg fikk se bildet av en av framtias grovt forurensa fiskere, skjønte jeg at det eneste håpet fyr'n hadde (hvis ikke snurrebassen hass allerede hadde ramla av) var å treffe en mutert damevariant av seg sjøl!
Da Frittjåff så ansiktsutrykket mitt som sikkert osa av gru, tødde'n opp såpass at han ville beskrive det han hadde sett litt mer!
Han teipa fast to lommelykter til hue, slo av alt lyset i stua og rava rundt i en slags....?....overhodekast-dobbelttrekkdans (?) med stive kneskåler og albuer på stuegølvet, og messa monotont fram ufortåelig tungetale likt en fylleslagspasient med dobbelt sett gebiss i kjeften mens han dulta borti alt som var av vegger og møbler!
Demonstrasjonen endte først når han hadde tulla seg så kraftig inn i ei fillerye at'n for overende å skalla løs en stor naturstein fra peisen!

Framtia ser jaggu lys ut med forsvaret på Grafjellet gitt!

[Tore Slettengen]

NR9. 9/11-06.

POLTERGEISTET VED SLINGREVASSJUVET.
En historie fra Frittjåff von Derbaksmell's virkelighet.
Av ingen ringere enn Frittjåff von Derbaksmell.

Folk tror kansje at jeg ikke er sportsfisker siden jeg til nå ikke har nevnt det med et ord, men dette er som vanlig når folk flest tror noe, helt feil.
Jeg har sågar eid en fiskehytte med vakker utsikt ved Slingrevassjuvet.
Utsikten fikk jeg riktignok aldri sett, men den var der!

Hytta hadde tilhørt Even Beinløs, egentlig het han selvfølgelig noe annet, men siden han mista begge beina i et forsøk på og ta igjen toget en gang i 1912 hadde det egentlige etternavnet gått helt i glemmeboka.
Folk på den tia var ikke spesielt fintfølende, og en kar med to trebein måtte pent finna seg i litt bygdehumor.
Det at Even var i kongens klær og på tur til og vokte statsgrensa i nord mot den røde fare da toget stakk avgårde med beina hass førte til krigsskadeerstatning nok til matrialer til både trebein og hytte.
 
Siden fluefiskets edle kunst hadde satt seg fast i bakhue på'n under et litt nærgående møte med den kvasse enden av en Engelsk fisketurist på ei bru over Slingrevassa noen år før, og legen som grov ut fiskeflua lot'n få få den imponerende kreasjonen i fjør og metall handmade in England med seg i en tom fyrstikkask, hadde Even gått der med en fluefisker i magan.
Penga hadde ikke holdt til tomt helt ved bredden i elvas fineste partier, det ble på toppen av et juv med stupbratte kanter rett ned i et konstant skoddelagt område av elva der ingen likte seg fordi nøkken likte å spille fele ved en foss der.

Veien ned til elva var ikke akkurat trebeinvennlig, og det gikk ikke bedre enn at Even i en vakker tåkeaften tråkka ned i en sprekk mellom to steinblokker og for utfor kanten mens beina sto igjen.
Folk som lurte på hvor det hadde blitt av'n dro langt om lenge opp dit og fant trebeina i sprekken, men uansett hvor mye det ble lett var det kul umulig og finne igjen resten.
Naturlig nok ble det til at Even Beniløs gikk igjen.

Folk så i ettertid spora etter to trebein i myrer og på stier rundt Slingrevassjuvet.
Dunk-dunk skritta og den svischende lyden fra et fluesnøre ble ofte hørt fra innsia av tåka når den seg på, og på gamlehemmet i bygda flytta det inn en likbleik og nærvefattig 32 åring som til og med skulle ha sett'n!
Jeg husker jeg hånflirte buttikksjefen på kolonialen nede i bygda midt i trynet da han fortalte meg hele historia og med skjelvne fingre rakte meg nøkkelen til hytta som jeg hadde kjøpt usett for 500 kroner.....lite viste jeg da ja!

Etter og ha blitt først skuffa over det falleferdige skjulet av ei hytte og så bli mektig imponert over hvor tjukt et støvlag rekker og bli på 60 år, var det første jeg gjorde og montere kikkehøl med vidvinkellinse i hyttedøra.
Inngrodd mistanke baser på plagsom pågang av Mormonske misjonærer på døra hjemme i eplehagan ved Mjøsen, hadde fått meg til og ta visse forbehold om hvem jeg åpna for!
Ikke skjønner jeg hvorfor to dresskledde Mormonere på sykkeldrevet misjonsvandring i Norge  av en eller annen grunn hadde blinka ut meg som potensielt vervemål.....jeg har da begge beina på jorda!
Tussmørket seig på, og jeg rakk bare en tur bort på brinken der trebeina sto enda....pussig syn, men det var ikke akkurat imponerende som minnesmerke.
Tåka gjorde det umulig å se elva, jeg hørte fossen og lite viste jeg at det skulle bli mitt eneste minne av elva foruten to glimt av den da jeg passerte over brua lenger ned i dalen.....det første glimtet varte i 80km i timen.....og det siste i 150!

Tåka seig for alvor over kanten av juvet sammen med mørket og omslutta plankeskulhytta helt da døra smallt igjen bak meg etter en smånærvøs spurt de siste metera....har aldri vert så glad i mørket.
Med fyr i Jøtulen og ploppet fra korken i Calvados'en min gode venn og nabo Oskar Gonzales De la Hoya el Rassmussmussen hadde tappa året før varte hyttekosen i hele fem sekunder før det banka på døra.
Først trudde jeg det var Mormonerne som hadde fulgt etter på sykkel de nesten 30 mila, men da jeg la øyet inntil kikkhølet slo synet som møtte meg ned i nærvesystemet som 220 volt!

Jeg er ikke særlig lettskremt, men jeg må tilstå at jeg hadde mer enn bare vitenskapelig ballast i buksebaken da jeg med kaldsvetten drivende klemte innholdet av begge løpa fra en vaskekte Italiener kaliber 12 tvers igjennom døra så flisene føk!
Mektige børsesmell og rekyl har bestandig hatt en beroligende virkning på meg i trengte situasjoner som innbefatter ville dyr med tenner og klør, børsa har derfor fulgt meg på alle de fisketura jeg har vert på, og det er ikke skjelden at noen haggeltæver i vifteform har blitt sendt ut i mørket ved skumle taslelyder som ikke svarer innen tre sekunder på komandoen "HOLDT, HVEM DER"!
Med samma storvilt-ettersjokk og skrekkfølelsen i kroppen som den gang jeg ble tilkallt av ei hylende nabokjærring og brukte 19 skudd fra samma hagla i et trangt vedskjul for å få has på en grevling som hadde rømt dit med et ovnsrør i hæla....grevlingen rakk foresten og kveste pølsebikja ganske mye så det at den strøk med i haggelstormen gjorde vel nær sagt ingenting.
 
Kameraet ble så i god gammel jakt og fiskeånd plukket fram med spastiske fingre mens kruttrøyken beroliga nesten helt avrevne nærver ytterligere....fangsten måtte jo avbildes....uansett hva det var!

Men så starta bankelyden igjen!

Etter litt påfyll av mere ballast til buksebaken, litt høyfrekvent skriking akopanjert av 17 rungende haggelsmell og hele helflaska med Calvados lagd på Gravensteinepler tatt på styrten, nådde såpass mye mot ut i armer og bein at jeg tross ekstravekta der bak fikk sjangla meg fram til døra med den beroligende tanken på at det var igjen et skudd til meg sjøl.
Jeg fikk røska av linselokket og pressa kameraet mot kikkhølet og trekt av et eneste bilde før Calvados'en tok i for alvor og både lyset, vond lukt og bevisthet forsvant.

Da jeg våkna dagen etter var det lenge etter at småfugla hadde pepi fra seg morgensonaten.......og kveldssonaten i d-dur og moll så det holdt hadde ikke jeg tenkt og være med på en gang til!
Aldri har en interlektuelt korrekt bil som 2CV gått så fort, riktignok var det nedoverbakke i stor ulykke med dødelig utgang klasse, men alikavæl'a...150!
Oppbremsinga på tunet hjemme stoppa først helt i det tredje epletreet og først da kikkhølet i døra der hjemme var behørlig gjenspikra med plank turte jeg og titte på bildet i kameraet.
Jeg har ikke eid ett kikkhøl sia da, nok patroner, Calvados og min trofaste og tempramangsfulle Italienske dobbeltløper har aldri vert mer enn en lynrask spurt unna og hytta ved Slingrevassjuvet er bytta bort til en døvhørt Svenske for ei kasse mellanøl....lykke til søta bror!

Synet kameraet visualiserte gjennom kikkhølet....er det rart jeg ble litt nærvøs...?

[Tore Slettengen]

NR10.

Forord til "Pasienten" av nyere dato, skrevet av Slarve Tottengen.

Leste om Tisleia i dag, og tankene gikk automatisk til Renaelva, Søndre Osa, Barduelva og sikkert dusinvis på dusinvis av andre vassdrag som sliter med bla regulanter her i landet.
Avbøtene tiltak kaller døm de ti sølvpenga regulanten gir tilbake til elva...........ei grumsete lita blodoverføring som bot for kvæletaket og avkappa hovedpulsårer, i form av settafisk som sitter like godt i vassdraget som  speilegg fra gjøk på ei teflonpanne og ikke gagner andre enn de som produserer og forsker på settefisken stort......fokuset på alt det andre som helt sikkert hadde virka bedre blir borte også, det sørger settefiskens yppersteprester og yppersteprestenes dyttegutter så gjærne for!
At jeg leste om Tisleia har sikkert og gjøra med det at jeg traff Jobein i helga, i motsettningen til Villi Nikkersen fyrer ikke Jobein av hagler innendørs så steinull og takpapp regner neover hue på folk, men det lukter litt kruttrøyk mellom all moroa av og til i alle fall!
Konklusjonen jeg sitt her å ruger på nå er min egen, Jobein har nok en stor part i grunnlaget, men må ikke trekkes til ansvar for mine ord da jeg synes at det burde tas ei kraftig husreingjøring i rommet rundt regulantproblematikken og gammelmannsforvaltningas gjøk-atferd og manglende vilje til god gammeldags reirbygging og tidkrevende omsorg av naturen på best og mest naturlig vis til fordel for alt og alles felles framtid.
Egenfordelen gjennomsyrer all tankegang så til de grader at rein ideologi for et fellesskap ikke har en sjangs i denna værden vi lever i!
Bukker og havresekker, yppersteprester og dyttegutter som står å dytter på for å hjælpe til med rævkjøringa..........små og ondarta svulser som undergraver overflata med bare seg sjøl i tankene, og som mer enn gjærne forleder mengderøkla som enda mer enn gjærne lukker øyne og ører i tilfreds dvale fordi at det er så inni hælvete mye å setta seg inn i som ødelegger den silkefora følelsen det er å føle at'n ikke har ansvar fordi det er andre som har det, og den gørfete følelsen det gir å kunne bråsnu på en femøring så fort vinden skifter å kjefte løs i sjølgo, evigvarende og uforpliktende opposisjon!

Er vel ikke stort bedre sjøl, glefsinga over gikk fort over i apati og fokuset dro ut over sidelinja på en for meg vanlig bærtur i veigrøfta, det er lett å ta ladegrep.........lysta til presis sikting og skyting med datakrag på stolbeina til yppersteprester og dyttegutter så døm detter av stolen og triller ut lorsjedøra, for så å setta fyr på skiten er stor, men jeg innrømmer egne begrensninger.......det får holde med litt dundring i lorsjeveggen så drittsekka der inne ivertfall slutter å klø hværandre på ryggen ei lita stønn!

Kranker Pingleskvetten er et slags menneskeliggjort synonym på Renaelva og dermed også kansje andre steder der kvakksalvere har overtatt både diagnoseretten og fremstillinga av botemiddelet til noe som minner om evig tid til tross for at legevitenskapen ellers ser og veit at det ikke nytter med settefisk-stikkpiller og kunstig åndedrett på en pasient som tross rævkjøringa er både oppegående og fresk nok bare børa blir mindre, blodstrømmen holdes åpen og overflatesåra sys!
----------

15/11-06.

Pasienten.
Red. Tørre Jamnfelt.

Fullt kaos i redaksjonen i dag, to pre-menstruelle personligheter barka sammen i et ragnarokk som satte spor djupt inn i panelvegga.
Jeksler djupt begrav i et panelbord av den harde sorten, eksportert fra skjølve jordas lunge regnskogen.....åssen er det mulig...?
Jo, det er tydeligvis mulig, og nå skal jeg forklare hvordan!

Tidlig i morges ramla det inn en sjuklig utseende gubbe med navn Kranker Pingleskvetten gjennom døra, mellom hostekuler og snørrbyger fikk'n trøkkt tur seg ei anklage så fæl så jeg grøsser raggsokka av meg når jeg tenker på det.
Gubbtjuven hadde fått litt problemer med både prostatan og halsen samtidig for nesten 30 år sia.
Detta hadde ført til at dyrlegen han vanligvis gikk til med både seg sjøl, bikja og gammelblakken, vart skikkelig urolig for framtia hass.
Nærmest over hue på pasienten ble ekspertise på tette rørganger innkalt pr telefon, og fysakken som allerede følte seg litt bedre etter ei god natts søvn ble overfalt av et kobbel med høyt utdanna heksedoktorer i indremedisin når'n gikk for å hente Sildrepissa Tidene i postkassa på morraskvisten dagen etter besøket hos dyrlegen.
Fullstendig overmanna av overmakta endte Kranker opp med ventiler både i hue og ræva, blodprøveuttak og intravenøst blei skrudd inn i begge arma som på toppen av alt ble bindt bakpå ryggen hass fordi han gjorde så mye motstand.
Bakbindt og nesten gjentetta i begge ender ble stakkar'n så hærja med av en forhistorisk legevitenskap i åra som gikk, og på toppen av alt og som at liksom ikke all den jævelskapen var nok fortsatte årelatinga han hadde vært utsatt for siden fødselen som før!
Eneste næringa var en skummel cocktail av kunstig rørt sammen næring tilsatt imunnedbrytelige midler som ble pressa inn gjennom begge ventila og intravenøskoblinger flere steder ellers på kroppen.
Pingleskvetten som hadde vert kjent for og være både eksepsjonelt viril, sterk og oppegående før de til og begynne med små problema sørafor og nordafor, fikk en knekk i imunforsvaret som tæra mer og mer på.
Skrotten sank liksom inn i seg sjøl og blei hul.
På utsia virka'n ålreit, alle venna hass merka ikke stort fordi han ikke hadde det med å klaga,....men inni så led'n fært!
Etter 30 år med sløve venner som ikke engang merka eller gav blanke i at seig sammen fikk det som var igjen av goe gamle Kranker ei hostekule som sleit så fært i skrotten hass at de nå morkne taua røk.
Livende redd for at den siste sjangsen han kansje noengang kom til og få skulle glippe fra'n bar det ivei til kontoret til Sildrepissa Tidene den farten de anemiske pipstilka klarte.

Men så var det kaoset da, ragnarokket som jeg beskrev helt i starten....hvor kom det fra?
Jo, det hadde seg slik at SPT's to utklemte tilfeldigvis befant seg i lokalet samtidig, vanligvis er det noe både jeg og den ene parten i saken, frøken Tasterud prøver å unngå, men i dag hadde altså von Derbaksmell overaska oss begge med å stikke innom med en reportarsje om egne framganger omkring temaet; "Spalting av øl-atomer med utvidet tankekraft-del 2."

Når to slike ekstreme motsetninger som frøken Tasterud og von Derbaksmell samles over ett og samme tema, er det værre enn kjærnefysikk ute av kontroll.
Pingleskvettens gripende historie resulterte i tårer av sinne mot vitenskapen og av medlidenhet mot pasienten hos frøken Tasterud.
Mens Frittjåff derimot buldret løs om at Kranker hadde svikta og forådt vitenskapen på det grøvste.
Det var da han, Frittjåff altså, strakte seg etter telefonen og sa "her er det nok best jeg ringer en doktor jeg kjenner", den første fusjonen skjedde.
Det lysglimtet som følger umiddelbart av sånne smell er det nok bare Frittjåff som fikk mest glede av, spaltinga mellom hakespissen hass og knokkelknokene til kruttkjærringa Tasterud gikk helt klart i hennes favør!
Den avlange parrykkdyrker'n kom helt på defangsiven etter det, jeg holdt på å le meg ihjæl av synet sjøl om det var fryktelig styggt.
Vanligvis er det vel helst sånne langhåra slabbedasker som banker halvgamle og forsvarsløse damer som får mest oppslag i media,....men her var det omvendt!
En vever, uanselig og enmeterogseksti høy litt tilårskommen....tja, dame (?) ble forvandla til en senesterk drapsmarskin med et eneste høyglanspolert mål,....og det var å spalte alle atoma i fritidsfilosof og parrykkdyrker Frittjåff von Derbaksmell.

Hu lyktes ganske bra med det også, tenk hvor mye som skal til for å få en jeksel......en JEKSEL, langt inn i et edeltrepanel,...og ikke bare en, men to i hver sin vegg!
Fortenner kan man jo på sett og vis forstå, men jeksler'a gitt!!
Utrykket "små tuer kan velte store lass" er fine, men døm strekker liksom ikke til i tilfeller som detta.
Ikke nok med tenna i panelet, men store deler av parrykkproduksjonen lå spredd utover sammen med biter av interlektuelt korrekt kord-fløyel og glitrende biter av brilleglass.
Midt på gølvet lå det noe som mindte mest om en sekk skittentøy som noen bare hadde tømt ut i en haug.
Inne fra hauen peip det, "jamen Bergliått da....jeg elsker deg jo....arghh", men døra hadde allerede smellt igjen etter frøken Tasterud som hadde løpt ut i hæla på Kranker Pingleskvetten som hadde fått panikk over all lidenskapen stakkars lille han hadde forårsaka.

Åssen denna historia ender veit jeg ikke, det siste jeg så SPT's absolutt mest mannsterke journalist var da hun bannende som en dritfull sjørøver over en knekt negl (som foresten satt igjen farlig nære halspulsåra til det som var igjen av Frittjåff), var da hun ble borte i støvskya etter Kranker.
Men...det bekymrer meg ikke, hu har det med og komma tilbake etter en tre fire dager som en annen utslitt støver etter staffettlos mellom en ti-tolv forskjellige harar.
Kansje vi også får vite hvordan det gikk med pasienten Kranker Pingleskvetten en vakker dag også...?

På tide og avslutte,....jeg er jo nødt til å ringe etter sjukebil til Frittjåff vondt Deroveralt enda en gang....nå begynner jeg og bli litt lei av det.....kan ikke fyr'n skaffe seg voldsalarm?

[Tore Slettengen]

NR11. 27/11-06.

Gullbrand Skakkskalle.
Artikkel av
Ottvar Svingar Stang.
Bygdehistoriker med spesialkompetangse i forvrengning
av faktiske forhold innen fiskehistorikk m/m.

Matriale som omhandler Gullbrand Skakkskalles liv og mye leven er særs flyktig og vanskelig å få tak på.
Det meste er innprenta i den eldre gardes hjerner som delevis fortrengte traumer etter personlige og ofte skrekkblanda møter med tjuvfiskerkongen og hans eksepsjonelle tempramang.
Statens en gang omfangrike dokumentasjon om banditten er for det meste brent på bål med djæverutrydderundertoner, og avisenes skriverier om samme person ble av ham selv jevnlig nedbrent med lokaler og alt på grunnlag av at han var litt mediesky.
Noen gamle aviser, brev/dokumenter og personlige opplevelser har dog overlevd, bla på gamle fraflytta utedasser.
Deriblant er brevvekslinga mellom statsadvokaten i Kristiania Leopold von Bakdersmell (forøvrig en fjærn slektning av Frittjåff von Derbaksmell) og statspoletisjefen i Hedemark fylke Heine Vidkund Kvislingdal.



                            Brev til statsadvokaten i Kristiania-  Leopold von Bakdersmell.
                            Fra Statspoltisjefen i Hedmark fylke-  Heine Vidkund Kvislingdal.

Hamar 12 mars-1897.
Kjære Leopold.
Takk for sist, rensdyrsteken deres smukke kone Gydhild serverte smakte fortreffelig og de må hilse henne så meget og si dette nok en gang!
Siden den gang har min hverdag blitt snudd fullstendig på hodet, og det er vel unødvendig og fortelle dem att det er denne hersens landeveisrøveren Gullbrand Skakkskalle som er skyld i elendiheten.
Det siste halvåret har slyngelen tært kraftig på de mannskapene jeg har til rådighet.
Faktisk er det så ille att nesten alle ekstramannskapene de sendte opp fra Kristiania enten ligger på sykehus, sinnsykeasyl eller kirkegården.
Jeg fikk selv en skur med haggel sendt etter meg sist torsdag, og hadde jeg ikke gjemt meg bak to av mine betjenter kunne det endt riktig ille!
Erkeskurken gjør det helt umulig for meg og nyte det gode liv som det hør og bør for en mann i min posisjon, og jeg drives langsomt men sikkert mot noe som stygt minner om helvetets avgrund!!
Det er simpelthen umulig og få has på slabbedasken enda jeg har fulgt alle dine velmenende råd om og importere revolvermenn og ville indianere fra Amerika, menneskeetere og hodejegere fra det svarteste Afrika og sist, men ikke minst et sovjetisk kossakkregiment!
Alle er i dette øyeblikk på vei hjem til sine respektive hjemland iført trefrakk, noe jeg egentlig er glad for da de gjorde mer skade på lokalsamfunnets koloritt enn det domprosten i Hamar Hillmar Rassmussmussen kunne stå inne for med hensyn til det skrevne ord og egen samvittighet.
Kjære kjære von Bakdersmell, kan de ikke gjøre det jeg tryglet dem om efter middagen i deres nydelige hjem, og gi den forbaskede landeplagen Gullbrand Skakkskalle løpende amnesti slik att han teknisk sett ikke lenger er fredløs og at vi dermed kan nyte vår hverdag i lugn og ro slik som før!                                                                                               
Simpelthen late som ingenting rett og slett!!
Jeg har samtalet med domprosten under kirkekaffen sist helg, og han var mer enn villig til og oppløse bannlysnina av banditten så lenge staten er villig til og erstatte kirkesølvet han stjal fra Hamar domkirke samt kirkene på Elverum, Våler, Rena, Nybergsund, Løten, Lillehammer, Klevfoss, Tangen, Røros og Dombås samt Nidaros og alle de andre kirkene det måtte gjelde.
Domprosten sa seg også villig til og overse det at Skakkskalle ved gjentatte anledninger har valgt og blotte sin ekstremt uappetittelige og hårete bakende til hans vederbørdighet i tide og utide.
Siste gang var foresten onsdag aften utenfor prostens stuevindu mens hans hustru var til stede, det er unødvendig og si att dette var en stor belastning for domprostinnen som har levd et skjermet liv fritt for denslags uhumsketer!
Jeg vet at deres argument sannsynligvis hvis de nå godtar mitt ønske vil vere og forlange at slabbedasken opphører sine usæle og krimminelle virksomheter, men jeg vet av bitter erfaring at det er nyttesløst og stille ultimatumer av noe slag til den villmannen!
Alle jeg har snakket med her på Hedmarken er mer enn villig til og simpelthen late som ingenting har skjedd og har sågar startet en pengeinnsamling for og blidgjøre Herr Skakkskalle med ny bolig.
Løten brenderi har sagt seg villige til og forskyne Herr Skakkskalle med brennevin livet ut, men dette har jeg på det sterkeste frarådt da alkohol ser ut til og ha en høyst uheldig virkning på hvordan mannen oppfører seg i damers nærvær og i nærvær av alle andre også når jeg tenker meg om!
De har sikkert merket dem at jeg nå tittulerer banditten som Herr Skakkskalle, dette er også noe vi har blitt enige om her på Hedmarken for om mulig og blidgjøre vår tempramangsfulle venn.
På hender og knær ber hele Hedmarks befolkning dem om å etterfølge vår bønn!
                                                                                                  Vennlig og erbødig hilsen H.V. Kvislingdal.
                             ---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Kristiania 20 mars-1897.
Har aldri hørt maken til vrøvel fra en høytstående embedsmann, og de må ta dem sammen eller se dem om etter ny jobb!
                                     Statsadvokaten i Kristiania Leopold von Bakdersmell.
                             ---------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Kristiania 28 april-1897.
Kjære Heine Vidkund.
Siden siste brev til dem har situasjonen blitt en smule forandret.
Gullbrand Skakkskalle har avlagt hovedstaden et nesten månedslangt besøk og jeg ser nå hvordan dere har hatt det der nordpå.
Det er simpelthen uffattelig at en eneste mann kan snu en hel hovedstad på hodet så til de grader som denne villmannen fra de dype skogene har gjort.
Kristiania står i brann, kirkegårdene er fulle og biskopen har forlatt landet!
Jeg var selv vitne til at det udyret trengte seg inn på et av byens mest farsjonable serveringssteder og tok 19 napolionskaker og tre flasker årgangscognac på styrten før han banket opp alle som var der, og da mener jeg alle!
Gamle og unge, kvinner og barn!!
Den mannen har ikke godt av for mye sukker!
Jeg har gått i dekning i kjelleren i påvente av at det uforbeholdne og løpende amnestiet de så varmt anbefalte og som jeg nå har iverksatt forhåpentligvis snarlig har sin høyst ønskede virkning og at beistet roer seg!
                                         Statsadvokaten i Kristiania Leopold von Bakdersmell.
                               -------------------------------------------------------------------------------------------------------------
HAMAR BUDSTIKKE 7 juni.
Budstikkas utskremte medarbeider Godtvar Skjælvestad kan i dag medele at han på det han trodde var  trygg avstand interjuet Gullbrand Skakkskalle via en ropert utlånt fra ro-klubben der han nøt sin nyvunnede frihet på Hamars folketomme gater.
Skjælvestad; "Og hvordan har så de det i dag Herr Skakkskalle?"
Skakkskalle; "Det skar du faanimeg ta lang fart og drite i din skæive lille blasmører", svarte Herr Skakkskalle hvorpå han etter en rask spurt innhentet Skjælvestad og stappet roperten ned i halsen på ham.
-------------------
                                                     
Red. Tørre Jamnfelt.
Litt mer om Gullbrand Skakkskalle mens vi først er igang.

Utvaska fra det innerste av flere øyenvitners delevis fortrengte minner.

Det er ikke alle historier om Gullbrand Skakkskalle som er like solfylte som den over.
Som den gangen da han fikk på en ørett som føyk rett i båtsia til tjuvfiskerkolega Hillmar Svartebrant ett stykke lenger ned i elva.
Øretten slo løs en planke i båtsia og ble liggende bevistløs lenge nok til att Svartebrant fikk hukan med kleppen. "Den er jaggumeg min" sa opptimisten og fikk sine tre sekunder med lykke før han ble blåst utav båten i ei skur av ræv-haggel.
Hillmar overlevde på grunn av det lange skuddholdet, men gav seg med fisking etter det.

Gullbrand Skakkskalle kom også i ordkløveri med brennvinsoppglødd og låvedørdiger slåsskjempe fra Løten på tur ut fra Hamar en gang, og etterat Løtensoktningen hadde lira av seg halvlobotomerte skjellsord som "ekornkysser, lortplukker, konglesparker og grasnaut", var så uheldig og komma med trusselen "Fløtt deg ellers ska je grøftekjøre skurvtrynet ditt herifra og til Elverum!"
Detta utfordra....hmm...skal vi si forskertrangen i Skakkskalle og fikk ham til og gjøra nettopp detta med trynet og resten av Løtenskaren.
Da han parkerte det som var igjen av slæivkjeften i sykkelstativet uttafor Elgstua noen timer etterpå med kommentaren "jaggu gikk det!" var det liten forståelse for att det tross alt bare var ett eksprement hos de fire konstabla fra Elverum lennsmannskontor som hadde blitt varsla om opptrinnet av en ivrig angiver med ny-instalert telefonapparat på en gård rett uttafor Elverumsgrensa.
Etter ett kort håndgemeng som var prega av att Skakkskalle hadde hastverk for og nå ei Aurivilliklekking i Renaelva, ble samtlige lensmenn sendt til sjukehuset med langkøllene stikkende ut av diverse kroppsåpninger....og her snakker vi øre, nese og hals....ikkeno ufint!
Ett øyenvitne til hendelsen påsto i ettertid att løstenna til den ene lensmannen lå igjen på åstedet og klapra av redsel flere timer etter att støvet hadde lagt seg....., men detta må tas med ei klype salt....vi holder oss tross alt til sannheta her!

Gullbrand Skakkskalle hadde så stor frihetstrang att smijernsporter som minte litt om gitter hvis han myste litt eller var full, provoserte så mye att det gikk på helsa løs for alle som ville pynte inngangspartiet til sin lille eller store eiendom med sme-arbeid av sober klasse.
Vanligvis ræiv'en bare ner provokasjonen og trampa filler av den.
Hadde'n tid, og det hadde'n ofte, så banka'n opp gårdeier'n uten att øvriheta, som mer enn en gang var øyenvitner så det verdt og risikere liv og lemmer for og stoppe hærverket på privat eiendom og eiere.
Men da Skakkskalle etter en fuktig aften gikk seg bort i Hamar sentrum og plutselig befant seg uttafor filialen til Norges bank for så og setta fast begge beina og en arm i det ekstremt solide gitteret foran inngangsdøra der, så purken sitt snitt til og fengsle skurken med jerndør og det hele på Kavringbakken.
Lykkerusen til statspoltiskjefen i Hamar Heine Vidkund Kvislingdal over og ha banditten i arrest varte akkurat så lenge som det tok Skakkskalle og bli edru og ta snarveien rett gjennom veggen og ut på gata hvor han fillerista en tilfeldig forbipasserende til han fortalte hvor Kvislingdal bodde.
Kvislingdal var ikke hjemme akkurat da, men Skakkskalle la igjen vissittkortet sitt på stuegulvet og tørka seg bak med Skjeferbikja til statspoltiskjefen i dyp frustrasjon over ikke og få kaldkvælt sjefen sjøl!
Den kjøter'n ble foresten aldri den samma etter det, og naboens dvergpuddel som hadde blitt tærrorisert hele livet av gata's skrekk, så senere sitt snitt til og voldta Skjeferhælveten helt til'n ble et skjeløyd nærvevrak med ekornskrekk rett foran øya på alle de andre bikjene i gata.
Skakkskalle var sur på Kvislingdal og hele Hamar by leeenge etter den arrestasjonen, og sinnet la seg ikke helt før utpå formiddagen den 17'de mai da han stappa en bundt dynamittgubber ned i en breddfull septikktank som sto på lasteplanet til en av komunens biler.
Lastebilen sto parkert i ei siegate til torget , og ladningen gikk til værs under tala til borgermester'n og torget var stappfullt av festpynta Hamarfolk.
En villtotning som dorga midtfjords på Mjøsa ble vitne til att "ei brun sky hang over sentrum av Hamar ei kort stønn før den dalte ned og ble borte som om ingenting hadde skjedd".
Hele grønnsåpeproduksjonen på Lilleborg fabrikker som egentlig var bygsla på eksport til det store utland ble kjøpt opp av Hamarsinger, og Heine Vidkund Kvislingdal ble degradert til traffikkonstabel på Svalbard der han etter ett litt nærsynt møte med en isbjørn fikk bitt av seg snurrebass og rognpåsa.
Etter endt sykeleie dro han til Berlin der han opptrådte som drag-artist i de dunkle gater under artistnavnet "Heidi Vivolita aus Hammar der Norwegen".

Hvis noen tviler på Gullbrand Skakkskalles eksistens og ikke klarer verefisere dette gjennom egen dokumentasjon, er det tydelige bitemerker i rekkverket på gamlebrua i Elverum der en tilreisende sirkusartist i fluekasting beit seg fast i avslutningsfasen i en tvist om en storharr.
Fysakken kom fra hovedstaden med ekstemt høy portvin og sigarføring, en lovende tannlegepraksis i øvre sosiale lag ble fronta av et selvsikkert digert glis i utstillingsklassen.
Deler av det gliset sitter fortsatt igjen i det søndre gelenderet cirka midt mellom land og første brukar på østsia, kloremerker fra den endelige dødskrampa i brudekket synes også, men ikke så godt da mange Elverumføtter med beksømsko har tassa over der siden.
Mye av kulehøla til Gullbrand Skakkskalle i diverse offentlige bygninger i Elverum gikk med under Tyskeras bombing under krigen, men hvis man titter nøye etter i vegga på gamle ærverdige Elvarheim som var et poppulært vannhøl på den tia er det ikke bare kvisthøl i de vegga.
Mye av det han reiv ned er bygd oppatt, men fakta er der for den som leter.....deriblandt blodslinja i helt mætt av folk med andre etternavn..., men det er ei anna historie jeg helst ikke vil rote for mye i!

[Tore Slettengen]

NR12. 30/11-06.

Red. Tørre Jamnfelt.
Opptimistisk "boost"!

En fisk som sliter...?
Rester fra måkenes rakfisklag...?
Logo fra G. Loomis...?
Symbol for feilslått fiskeforvaltning...?

Hvis noen ser for seg denne en smule uheldige brasmen's endelikt som et symbol på felles framtid ved elva er det ingen grunn til panikk,....det er alltid håp i hengande snøre og med passende drikkevarer er alt gøy!
Har tidligere nevnt Old Brandy som attåttdrikke til rakfisk, men har i ettertid snubla over OT's Mortlikør (som dere kan lese om på BILDER 13/8-05), som må vere et særledes godt drikke (gjærne i enorme mengder) til tiltygg av denne sort.
Det finnes ingen sorg i værden som ikke kan druknes i bøttevis av sterkt brennevin og litt utstrakt russisk rullett!

(Foto: Ole Marius Ekeberg.)

[Tore Slettengen]

NR13. 16/12-06.

Red. Tørre Jamnfelt.

Turistgjedda.
 
Parringshyl eller fyllevræl....?....nei, det var bare en gjeddekjeft som smalt igjen rundt de edlere dela på fylkes-settafiskutsetter Melker Rognerud under en snorkelinspeksjon i løpspissrotsjøen, Sildrepissa's nye trekkplaster til fisketurismen og dermed handelsnæringa i Sildra sentrum.
Hvorfor det var nødvendig og dra på befaring i hvitfisk-eldoradoet i blanke messingen...ja ikke spør meg, loggikken til enkelte i forvaltninga forstår jeg meg simpelthen ikke på!
Kansje det er frihetstrangen som dreiv'n til det.....i såfall, hvor ble det av den frihetstrangen da sjølve storgjedda tredde seg over stellet hass som ei overivrig og hevnsjuk frøken Tasterud i gjeddeham? (Tasterud er journalist i Sildrepissa tidene.)
Værst var det vel egentlig da hunngjedda merka den fule smaker og tok en serie krokodilleruller for å frigjøre kjeftametet.
At det var skjølve stjærna i Rogneruds forvaltningstankegang som prøvde å befri sin største velgjører for arvemassa syntes sikkert fryktelig rart på han sjøl, for da han vralta breibeint og tvikroka opp på land etter det orale sammenstøtet med sjølve kromtappen i ny Norsk fiskeforvaltning hørtes høye og hjerteskjærende hulkelyder fra den fortsatt påmonterte snorkeltuten.
Det tok foresten flere dager før den forkilte kjeven gav slipp på snorkelmunnstykket og kjeften begynte å artikkulere forstålige og harmdirrende ord som forplanta seg helt ned i kateter-posen og fikk overflata der til å dirre med hvite skumtopper.

"At den forbanna gjeddehælveten skulle ta tyttebærklappera's sie etter alt jeg har gjort for den er et svik jeg i kraft av og være yppersteprest i lobbymisjonen MOT værn av edelfisk til fordel for settefiskforing av gjedder aldri glømmer......fra nå av er all min oppmerksomhet retta mot morten og alle de som til nå har sitti i deprimerende urbane miljøer og fiska dassmort rett fra kloakken.....nå er det på tide at døm også får nyte natur'n på full turbin!
Alle mine drømmer om et sidesprang med miljømedister Bjønnholmen ved neste julebord henger i laser...sukk-uuhuuuu!"

(Her gjør drømmen en mer gørrlei vri sett med Rogneruds øyne.)
Under lobbykongens sykeleie nådde en frekkas fra VVV (Villfiskens Ve og Vell) helt inn i miljømedistern's indre og gjorde så stort inntrykk der at Norgeshistoriens største ku-vending med jurklask som var hørbare helt opp i det aller innerste av den feilslåtte innlandsfiskets analer og fikk en haug med halvtomsinger fra storting og gammelmannsforvaltninga til å ta ut førtidspansjon på psykotisk grunnlag......hvilket døm fikk innvilga på flekken alle som en!
NJFF (Norsk Jehuk og Fikle Forening) fikk nytt styre og innførte fellefangs med saksefeller fra 1700 tallet i alle styrende lobbyer tilknytta forvaltning og biologisk mangfold......byttet var lobbyister med ureint mjøl i påsan i forhold til måteholdsforvaltning og biologisk bærekraftige villfiskstammer som sjølve innertier'n.
Skuddpremie ble ikke utbetalt, men noen treiginger som ikke hadde fått med seg taktskiftet fikk lurt ei saksefelle innunder ræva av pliktoppfyllende VVV'ere når døm prøvde å setta seg til rette der døm ikke lenger hørte hjemme......sånt gjør inntrykk, for ikke å si avtrykk og det tok ikke lange tia før den siste lobbyist var gammal historie.

[Tore Slettengen]

NR14. 28/12-06.

Red. Tørre Jamnfelt.

Julehistorie fra Glommaisen.

Denna historia stammer fra gamledager.
En Nordlending med navn Sværre Asmar Flabben vart møkklei mørketia og kulda norpå å reiste sørover for å finna varmere strøk.
Hvor langt syd han egentlig hadde tenkt seg viste han ikke, men planen var å reise sørover til'n vart fornøyd.
Da toget noen dager inn i reisa gjorde en kort stopp på Hamar starsjon hadde Asmar fått et glimt av Mjøsstranda med lettkledde damer og noe som i farten så ut som palmer i det fjærne.
Derfor hoppa'n av toget i bunnsolid overbevisning om at målet var nådd....han var i syden!
Det at "palmene" viste seg og være høyreiste furuer, og de lettkledde damene ikke viste stort mer enn leggene la ingen demper på den elleville Nordlendingen som i sommervarmen trudde han hadde kommi til paradis.
Han slo seg løs som en til da godt innpakka pakketurist skal gjøra når han ankommer varmere himmelstrøk.
I full galopp med bar overkropp i kalkhvit marmor og ikke fullt så hvit ullmakko bortetter Ridehusstranda i hæla på hylende Hamardamer bar det, og Hamaroppholdet var ikke en time gammalt engang før et par tilkalte langkøller tvang'en i kne i strandgrusen.

Domprostens hustru var en av fruene som hadde vassa og kost seg helt opp til mammelukk-kanten den dagen den hvitkalka nordlanstrompeten Sværre Asmar Flabben gikk pipstilk-amokk bortetter Mjøsen's strand så vasskødda sto.
At "Vesle-Sværre" hadde forvilla seg ut gjennom en åpning mellom to knapper i makkoen midt i gledesrusen var et skjebnens ulykkelig puss som sørga for en dom på tre måneder for "Særledes usæl opptreden på grensa til sodomi av værste sort!"
(Her er det grunn til å tro at domprostinnens harmdirrende og hevngjærrige knokkelfinger veide tungt på vektskåla, for Hamarsinger generelt var vant til langt værre ting enn at tuten stakk litt langt ut på en lykkerusforvirra trompet fra nord.)

De neste sommermånedene ble dermed tilbragt på kavringbakken sammen med et råbarka klientell som lo seg fillete så snart'n åpna kjeften.
Her må det tillegges at Mjøsfolket ikke var spesielt vant til eksotiske dialekter fra nord på den tia, og replikker som: "Kor ha dokker gjort av kokosnøtter'n dokker's?" gikk ikke veldig fort i glømmeboka.
Det at Asmar var hårsår og tempramangsfull i tillegg til å inneha en fysikk som en tørrfisk, gjorde tilværelsen bak lås og slå ytterst pinefull og blåflekkete.
Derfor var det ikke så rart at da han slapp ut etter endt soning tok seg en rangel som mangla sidestykke tilogmed på Hedemarken!
Oppsparte midler fra flere år med lofotfiske forvant som dugg for sola med vill og utagerende festing fra morra til sen kveld på Grand Hotell.
At festinga foregikk innendørs gjorde at den milde høstens gang mot den mest beinharde vinteren i manns minne gikk upåaktet hen for Asmar.
Har trudde fortsatt at'n var i syden, og lyset,...eller det vil si vintermørket gikk ikke opp for'n før han vokna blakk og frøsin i ei snøfonn uttafor Hotellet et stykke ut i Desember.

Den grusomme virkeliheta slo ner som ei bombe i den spinkle nordlenningen, og med noe som mindte mest om granatsjokk og lokalkoma i hjærnebarken vandra'n hvileløst rundt i Hamars gater et par dager før'n klatra opp i et vanntårn på Hamar jernbanestarsjon for å gjøra det slutt.
Da han sto der på toppen av vanntårnet å venta på første og beste damplokmotiv som kunne garantere en rask og rimelig smertefri reise til det endelige paradis under tonnevis av jern og stål, passerte livet hass i revy i et så sedat tempo, at da revyen var over så hadde det første damp-loket nesten passert og Asmar som ikke så så bra i snøfokket landa i kølbingen bakpå loket.
Fyrbøtter'n fikk dratt'n inn i varmen, og lokføreren som var fra Elverum og rivende intresert i pilking fylte opp den forslåtte og pesemistiske nordlenningen med varm kaffe og pilkehistorier fra Glommaisen.
Når det gjaldt fisking var Asmar lutter øre, det var noe han fortso seg på, og da han gikk av toget på Elverum starsjon hadde han en ny plan klar!
Kun i de klea han gikk og sto i og uten så mye som ei nål å setta i en vilt fremmed yttervegg var mulighetene litt grimme.
Vinterkulda på de østlandske skoger var rå mot en solhungrig nordlending bortskjemt på golfstrømmer, lune fengselceller og oppvarma skjenkesteder.
Desperasjonen tvang den ellers så rettskafne stakkar'n vekk fra den smale sti, og uthus og låver ble endevent i nattens mulm og mørke i og rundt Elverum i dagene som kom.
Det hadde sin pris, men sjøl med brorparten av en haggelladning fra en triggerhappy bonde i ræva syntes Asmar at det gikk strykende.
Spekeskinker, ulveskinnspels, tom-tønner, barkespade, øks og en liten Jøtulovn pluss mye anna nyttig ble med på et kjempedigert kjelkelass opp til ei vik som lokføreren hadde fortalt om noen kilometer nord for Elverum.
Ei falleferdig løe helt nedved elvekanten ble Asmars nye hjem.
Et par spekeskinker hadde blitt solgt på gata, og fortjenesten var omgjodt i salt, fiskesnøre og et par røkkpilker av Svensk fabrikat.

Fiskinga gikk unna så det grein, for vika var overvintringshøl for grovvokst harr fra store deler av glomma, og den ene tønna med harr ble salta ned etter den andre.
Etter ei uke på isen var tre tønner fulle og den solide kjelken knaka under børa da han satte kursen nerover Glommaisen for og få omsatt elvas salte sølv til klingende mynt og en liten juledram.
Nå har det seg sånn at livet ikke alltid er så rettferdig,....særlig for enkelte.
Sværre Asmar Flabben var en slik en som livet likte å drive ap med, og det var vel derfor isen brast under han og den blytunge kjelken et par-tre hundre meter ovafor det som nå er gamlebrua i Elverum.
Strømmen er ikke helt rå akkurat der, men den var sterk nok til at Asmar ble dratt under å drev avgårde under isen mens han slo knokene blodige mot det iskalde lokket som stengte ham inne i det våte element.
Igjen passerte livet hass i revy, ikke bare livet, men tre tønner salt harr og en kjelke som representerte alt håp passerte også i det dunkle halvmørket.

Akkurat da de siste luftmonekyla ble omgjordt til unyttig og giftig kullos åpenbarte det seg en rund liten lysning over hue på den resignerte nordlendingen som grep gudegava for alt den var verdt og besluttsomt skalla seg igjennom et to-sangtemeters islag i det som viste seg og være et pilkehøl.
Øra ble nesten flærra av, og skallen gjorde vondt, men med haka som anker ble'n hengende.
Det tok ei stønn med pusting og pesing før det gikk opp for Asmar at denna nådegava fra gudene var altfor trang for å berge livskiten igjenom.
Han rakk og takke både han Odin og han Tor for den livgivne lufta han kunne fylle lungene med før skjebnens ironiske og hjærterå lune gikk opp for'n.
De ramponerte øra fanga opp lyden av kirkeklokker i det fjærne da mørket og månelyset senka seg mer og mer rundt det ensomme hue ute på Glommaisen.
Stjærnehimmelen åpenbarte seg og Asmar syntes plutselig alt var så vakkert.
Han tok ei pause i skrikinga etter hjælp og utbrøt med forbausende rolig stemme: "Ja ka du tru du Asmar....er it'j det hæran ei fin natt og døy på!"
Ikke før han hadde sagt det, glapp haka iskanten og Asmar glei på ny ned i dypet.
Her kunne historia lett ha slutta enda en gang, men nordlendingenes seighet og evne til å overleve de dypeste kriser pluss en god porson flaks ville noe annet,......for et nytt pilkehøl åpenbarte seg lenger nede i elva!
Også denna gangen gikk det hardt utover skallebrasken og øra, men han kom igjennom den ferske isskorpa som hadde røkki å legga seg siden sistemann forlot hølet.

Asmar klamra seg fast med den stivfrosne haka, denna gangen kjente'n at grepet var dårligere enn første gang og han speida desperat etter noe som kunne minne om håp mens han kauka og jamra etter hjælp.
Det var da han så frostrøyken fra ei åpen råk et godt stykke neafor!
At det var langt dit fikk ikke hjælpe,....det var eneste redningen.
Han røska løs hue fra pilkehølet etter et gampedrag av vinternatta og la på svøm bortetter under isen.
Redselen for og gå tom for luft eller bomme på råka gav ham både kjempekrefter og retningsans, og da råka åpna seg opp som en portal inn i himmelen over hue på'n så satsa'n alt som var igjen av krefter i den magre og sterkt nedkjølte skrotten.
Tollekniven ble hogd fast i iskanten og han dro seg opp av Glommas våte favntak med en kraftanstrengelse og et grufullt primatvræl som fikk folk på tur hjematt etter julemessa over gamlebrua til å ile til unnsetning.

At den ene av døm var eieren av ulveskinnspelsen, og straks kjente den igjen var en velsignelse for Asmar.
Det bar rett i den oppvarma kasjotten på Elverum lensmannskontor, og der vanka det julemiddag med ribbe, surkål og pottitter nok til å velte en hest.
Lensmannen, med god hjælp av sin trinne, ekstremt gohjærta og ikke så reint lite relegiøse hustru, forbarma seg over den uheldige nordlendingens gripende historie om selvmordsforsøket som hadde endt i kølabingen samt ferden under isen, korttidsoppholda i to pilkehøl og gjenoppstandelsen i råka rett ovafor gamlebrua.
Derfor ble soninga lagt til den eneste cella på Elverum lensmannskontor, slik at Asmar skulle slippe kavringbakken på Hamar og neandertal-klientellet der.
Cella lå vegg i vegg med beslags-rommet som var proppfullt av beslaglagt himkok, og allerede første kvelden fikk Asmar selskap av en rødneset lensmann som fylte opp et antall lommelærker til romjulsbruk.
Mot lovord om å holde kjeft fikk han ei kagge med utsøkt seksognitti og løfte om mer så fort det var tomt.

Asmar brukte soningstia godt denna gangen.
Oppmuntra av fludium fra beslags-rommet skrev han boka: "En reise under isen fra pilkehøl til pilkehøl", og tia stakk tilogmed til for en liten oppfølger: "Livsfilosofiske betrakninger fra den gale siden av et pilkehøl."
Den første var lagt opp mest som ei stutt lita reiseskildring, og den andre var basert på hva slags tanker en gjør seg når man titter ut på værden fra et pilkehøl midt ute i et isøde og ikke har noen spesielt god grunn til å se opptimistisk på ting.
At bøkene ble noen salgssuksess er å overdrive, men enganshonoraret han fikk var såppass bra at Asmar fikk finansiert reisa videre sørover motstrøms trekkfugla da vår'n kom.

Ganske mange år senere dukka det opp en nekrolog i en liten Spansk lokalavis som oversatt til Norsk hørtes omtrent slik ut:
"Vår kjære ektemann og far Sverre Asmar Flabben har gått bort.
Han vil for alltid bli husket av sin kone Esmaralda og barna Enricue, Carmencita, Juan, Emilio, Sværre jr, Fabina, Sitalita, Gonzales, Tasja, Salvatore, Carmen, Lolita og Miguel."

[Tore Slettengen]

NR15. 28/12-06.

Red. Tørre Jamnfelt.

Er du ensom og bor i blokk...?

Bind deg et kjæledyr.....


.....eller to!