Vinter nr 52.

[Tore Slettengen]

Vinter nr 52.
Noe mer enn bare enda en vinter.

Noen ganger føles livet som et ensomt goldt, frossent og flytende landskap langt ute til havs....man driver rundt for strøm og vind mens stadig flere biter brytes av og bare blir borte.

Ingen årer og ingen seil monner vist i ferden over det åpne og forblåste håpløshetas hav, en gir liksom bare opp som etter en uendelig lang, slitsom og sammenhengende fullstendig utmattende kamp når alt landfast har forsvunnet ut av syne.
Alt som gjenstår er bare et forgjeves forsøk på å holde litt på varmen med det vesle man kan av gode minner, mens øynene sakte fryser til is i sin lengselsfulle søken etter det faste og livfulle landet en én gang var en liten del av, samtidig som tia går så uendelig sakte fremover mot noe forløsende vondt og uendelig ensomt endelig.

Håpet svinner mer og mer, tapet og sorgen tynger det lille frosne landskapet enda mere ned i takt med oppdrifta som forsvinner bit for bit.

Vinden er det eneste som høres, men det eneste den bærer med seg er lyden av fjærn gråt fra en uendelighet av værre stilte skjebner som det er umulig å stenge ute.
Lyden av egne hjerteslag overdøves og gjør sorgen og vemodet så grenseløst mye større enn bare sitt eget forsvinnende lille.

Ingen flere rotfaste halmstrå å klamre seg til, bare de allerede opprykkede, visne og triste restene foran egne føtter.
Trøsta i håpet om at det egne kjølevannets tilbakelagte skjær som ramma en hardest, vil synke med en skjøl uten å være til hinder og fare for andre er mager....dertil finnes det så altfor mange skjær i det uendelige håpløshetas hav.

Den stadig tilbakevendene og livgivende sola blir bare et truende varsel om den mørke bunnen av gjentatte enkle og uinnfridde falmende drømmer som nok en gang nærmer seg, og den gir ikke lenger noen glede eller varme.....bare en større sorg over vissheta om mer av det samme som vil gå tapt enda en gang, og hulrommet i hjertet fylles med mere bly.


[ IMAGE NOT SHOWN - GUESTS CANNOT VIEW ATTACHED IMAGES ]

[Nils A.Allergodt]

Denne var dyp, utrolig godt skrevet, med mange sannheter.

[Berit]

Dette var tankevekkende og flotte ord Tore.  Veldig godt skrevet.

"Livets veg er ingen rett og enkel veg, men den er din!"

[magne farlund]

Hei Tore!

HEIII, TOOORE! Tror jeg må rope litt nå, for å få låne ditt øre. For dette var tungt, enn si dystert. Overskrifta får meg til å tenke at havaristen etter grunnstøtinga dupper tungt i overflata. Det er tøft når bølgene slår ustanselig. Men, det bærer i riktig lei, mot smulere farvann. Bærer helt inn til land. Du får padle litt med minnenes årer, og med kraft fra gode erindringer og håpets ubendige makt. Der inne, over flomerket, får vårsola isen til å smelte og blodet til å varme hver celle.

Om litt. Om litt, vil det spire igjen. Om litt, vil kulda renne bort, ned i marken og bli til grønt drikke. Solvarm jord og vann, lukten av forårets forråtnelse, er hva man må utstå for å kunne hilse knoppskyting og muntert, flagrende sommerfugler igjen. Slik er det bare. Slik vil det alltid være. Liv skal utholdes og liv skal leves. De gode stundene skal alltid betales på et vis. Det er derfor de er så kostelige. Det er derfor du skal holde fast om årene nok en gang. Det å se en lubben blåveis stikke hodet opp av snøen og rette nakken, er mange åretak verd.

[ IMAGE NOT SHOWN - GUESTS CANNOT VIEW ATTACHED IMAGES ]

Mvh Magne.

[Tore Slettengen]

Tusen takk Berit, Nils og Magne!
Målet var å skrive seg litt ut av dumpa som noen ganger før, men kondisen holdt vist ikke helt denna gangen, og det må nok bli en etappe eller to til.....men kansje det virkelig løsner litt når det knoppes på nytt, og trekkfugla med Gynter Drevle i spissen kommer flaksende tilbake og gjør en sving rundt husknuten på gamlehjemmet!